JØRN A. JENSEN

Jørn A. Jensen (1953) er bosatt I Kristiansand og jobber som kommunikasjonsrådgiver. Han har også undervist i medier og kommunikasjon i videregående skole.  Jensen er gift og har tre voksne barn og fire barnebarn.

JEG, EN BABYBOOMER

Jeg og min yngre bror vokste opp i en av de første boligblokkene i Kristiansand. Nærmere bestemt i Solbygg, tegnet av Thilo Schoder. Blokkene ble ferdigstilt i perioden 1946–1948, og var på mange måter byggverk med visjoner om hvordan velferdsstaten skulle formes. Det vitner også navnet Solbygg om. Vi er i Tove Nilsens drabantby-land – om enn i en lite-versjon.

I fremtidsoptimismens ånd var det klargjort heissjakt til hver av de ti oppgangene, men heisene ble ikke installert før pensjonistene flyttet inn på 2000-tallet. I min barndom tilhørte hele området oss etterkrigsunger. Babyboomerne.

Etter noen år gjorde foreldrene våre som mange andre, de dro fra Solbygg til nyoppført hus. For vår del betydde det rekkehus på Weissers jorde. Far var blitt lektor ved byens Lærerhøgskole, og mor var som alltid funksjonær ved det lokale elektrisitetsverket, den gangen i kommunalt eie.

Det ble moderne tider. Vi gikk fra gutteklasse til kjønnsblandet, og vi var blant de første som opplevde pliktig ungdomsskole. Etter artium ved byens katedralskole i 1972, langhåret og iført jakke fra forsvarets overskuddsutsalg, ble jeg militærnekter og satt til tjeneste i alkoholistomsorgen. En ting var sikkert. Jeg skulle ikke samme veien som min far, skolemannen med engelsk og norsk som spesialitet. Men siden jeg på dette tidspunktet var hektet på engelskspråklig science fiction, kunne til nød engelsk grunnfag på Agder distriktshøgskole passere.

Så fulgte et brusende idealistisk motivert år ved Ås Landbrukshøgskole, deretter ett år som gartnerlærling utenfor Oslo. Jeg ignorerte løftet om å gjøre ting annerledes enn far og dro til Lærerhøgskolen i Bergen. Det gjorde jeg sammen med kjæresten min, som forresten fortsatt er det, kjæreste altså. Etter hvert tok jeg post som ungdomsskolelærer, først i Skudeneshavn, og så i Kristiansand.

En dragning mot kreative yrker førte til deltids frilanstilværelse som reklamemaker, frem til jeg ble hanket inn i et lite lærebokforlag. Via en kort periode  i en grafisk bedrift gikk veien til et velrennomert kommunikasjonsbyrå, hvor jeg har blitt værende. De siste årene har jeg også undervist i medier og kommunikasjon på videregående skole.

Jorn-grey_LR.jpg

Foto: Jon-Petter Thorsen

DET LITTERÆRE FORELEGGET

Atomkrigtrussel, minnene fra verdenskrigen og angsten for kommunistisk konspirasjon var noe vi femtitallsbabyer overlot til de voksne. Blokka jeg vokste opp i, var full av unger og eimen av tobakk, middager og uvasket tøy. Og dumpe lyder fra naboene. De uendelige timene med lek var uten tilsyn. På skolen var vi blant de første kjønnsblandede klassene. For de av oss med en passe konform oppvekst ble verden bedre dag for dag.

I tillegg til tvangslesing av norske klassikere på skolen ble Donald Duck og Gyldendals gode guttebøker mine første litterære impulser. Etter hvert også Hardy-guttene, Tarzan-bøker og Detektivmagasinet, tyvlånt av noens storebror. Tegneserien Willy på eventyr gikk som fargelagte halvsider i Allers, og lokalavisa hadde Lyn Gordon og Mandrake på stripesidene. Sansen for det fantastiske var vekket. Så kom de amerikanske superheltene. Først ute hadde vel Stålmannen (1952–1954) vært, gjenfødt som Supermann på sekstitallet.

Et nytt univers åpnet seg da Bing & Bringsværd kuraterte norsk og utenlandsk science fiction for Gyldendals Lanterne-serie. I Oslo hadde bokhandlerne reoler med Arthur C. Clarke, Isaac Asimov, Clifford D. Simak, Anne Mc Caffrey, C. J. Cherryh, Robert Heinlein, Philip K. Dick, Frederik Pohl, Ursulla K Le Guin og Frank Herbert (han som skrev Dune). Og seinere, Lois McMaster Bujold, Kim Stanley Robertson, Peter F. Hamilton og altfor tidlig avdøde Iain M Banks med Culture-bøkene.

Thrillere og krim var også på leselista, og sannelig snek det seg inn en og annen norsk skjønnlitterær tittel. Jeg vet egentlig ikke hvorfor, men av alle bøkene fra sytti- og åttitallet står Hoems Kjærleikens ferjereiser igjen som favoritt. Den ble nok en åpner for andre kvaliteter i litteraturen.

Av foretrukne forfattere kommer jeg på Alice Munro, J.G. Ballard, Somerset Maugham, Ray Bradbury, Ernest Hemingway, F. Scott Fitzgerald og Graham Greene, gjerne også Roald Dahl. Absolutt Kjell Askildsen og Levi Henriksen her hjemme, pluss Alexander Kielland. Legger vi til romanene av verdensmester John Le Carré, begynner bildet av hva jeg liker å tre frem.​ Oj, jeg glemte danske Jan Sonnergard. Han var rå.