JØRN A. JENSEN

Jørn A. Jensen (1953) er bosatt I Kristiansand og jobber som kommunikasjonsrådgiver. Han har også undervist i medier og kommunikasjon i videregående skole.  Jensen er gift og har tre voksne barn og tre barnebarn.

JEG, EN BABYBOOMER

Jeg og min yngre bror vokste opp i en av de første boligblokkene i Kristiansand. Nærmere bestemt i Solbygg, tegnet av Thilo Schoder. Blokkene ble ferdigstilt i perioden 1946–1948, og var på mange måter byggverk med visjoner om hvordan velferdsstaten skulle formes. Det vitner også navnet Solbygg om. Vi er i Tove Nilsens drabantby-land – om enn i en lite-versjon.

I fremtidsoptimismens ånd var det klargjort heissjakt til hver av de ti oppgangene, men heisene ble ikke installert før pensjonistene flyttet inn på 2000-tallet. I min barndom tilhørte hele området oss etterkrigsunger. Babyboomerne.

Etter noen år gjorde foreldrene våre som mange andre, de dro fra Solbygg til nyoppført hus. For vår del betydde det rekkehus på Weissers jorde. Far var blitt lektor ved byens Lærerhøgskole, og mor var som alltid funksjonær ved det lokale elektrisitetsverket, den gangen i kommunalt eie.

Det ble moderne tider. Vi gikk fra gutteklasse til kjønnsblandet, og vi var blant de første som opplevde pliktig ungdomsskole. Etter artium ved byens katedralskole i 1972, langhåret og iført jakke fra forsvarets overskuddsutsalg, ble jeg militærnekter og satt til tjeneste i alkoholistomsorgen. En ting var sikkert. Jeg skulle ikke samme veien som min far, skolemannen med engelsk og norsk som spesialitet. Men siden jeg på dette tidspunktet var hektet på engelskspråklig science fiction, kunne til nød engelsk grunnfag på Agder distriktshøgskole passere.

Så fulgte et brusende idealistisk motivert år ved Ås Landbrukshøgskole, deretter ett år som gartnerlærling utenfor Oslo. Jeg ignorerte løftet om å gjøre ting annerledes enn far og dro til Lærerhøgskolen i Bergen. Det gjorde jeg sammen med kjæresten min, som forresten fortsatt er det, kjæreste altså. Etter hvert tok jeg post som ungdomsskolelærer, først i Skudeneshavn, og så i Kristiansand.

En dragning mot kreative yrker førte til deltids frilanstilværelse som reklamemaker, frem til jeg ble hanket inn i et lite lærebokforlag. Via en kort periode  i en grafisk bedrift gikk veien til et velrennomert kommunikasjonsbyrå, hvor jeg har blitt værende. De siste årene har jeg også undervist i medier og kommunikasjon på videregående skole.

Foto: Jon-Petter Thorsen

DET LITTERÆRE FORELEGGET

Å vokse opp i årene etter andre verdenskrig var fantastisk. Fremskrittet var påtakelig fra dag til dag. Velferdssamfunnet ble en selvfølge, sementert med folketrygden i 1967. Motstanden var der hele tiden, riktignok, livnært av vissheten om at den politiske venstresiden planla et kommunistisk Norge. Likevel var det først etter nyliberalismens oppblomstring på sytti-og åttitallet, New Public Managements fremmarsj og kapitalismens selverklærte seier etter Berlin-murens fall at bremsene ble satt på.

Redselen for atomkrig og minnene fra verdenskrigene var der som bakteppe, men ikke noe femtitallsbabyene lot seg påvirke av. For de av oss som ikke ble mobbet på skolen eller utsatt for misbruk, vold og alkoholisme i hjemmet, var verden et forundringsskrin, uten miljøødeleggelser og med en klokkertro på vitenskapens uforstyrrelige fremmarsj. Skøytetidsnotering, fotball, familiens første familiebil, stjålne Cocktail-blader og fjernsynets ankomst preget hverdagen.

Men for noen manglet det litt. Vi hørte om amerikanske B-filmer som handlet om romskip og fremmede monstre. De fikk vi aldri se, det var stort sett Tarzan og Lassie som satte grensen for kinofilmenes avstand fra virkeligheten. Vi forsto likevel at det var noe der ute. Tegneserien Willy på eventyr gikk som fargelagte halvsider i Allers, og noen aviser hadde Lyn Gordon og Mandrake på stripesidene. Den flotte svenske serien Kjempe Allan gikk i voksenbladene Mannfolk og Alle menns blad fra 1945 til 1957. Den hadde jeg riktignok ingen glede av før noen av historiene ble samlet i to hefter tidlig på sekstitallet. De norske juleheftene med Knut Berg på eventyr gikk under radaren min – og holdt heller ikke samme nivå som Willy og Allan. Men så kom de amerikanske superheltene, først ute var vel Stålmannen (1952–1954), gjenfødt som Supermann noen år senere.

Der ute fantes det noe unorsk og eksotisk, milevidt fra det spartansk tilmålte NRK-kostholdet, eller de alderstilpassede bøkene for den saks skyld. Bortsett fra klassikerne til Jules Vernes og H. G. Wells, da. Jonathan Swift og Robert Louis Stevenson, også. Samt Holbergs Nils Klims underjordiske reise.

Så dukket Bing & Bringsværds egne tekster og oversettelser opp. En grensesprengende litteratursjanger ble åpenbart for oss, og den het science fiction. 

Da engelskkunnskapen var god nok (og knapt nok det) trålte jeg Narvesens og Oslos bokhandleres pocketbokhyller etter de kjente og mindre kjente forfatterne. Arthur C. Clarke, Isaac Asimov, Clifford D. Simak, Anne Mc Caffrey, Ray Bradbury, C. J. Cherryh, Robert Heinlein, Philip K. Dick, Frederik Pohl, Ursulla K Le Guin. Og så Frank Herbert med sin banebrytende Dune-serie.

Og seinere, Lois McMaster Bujold, Kim Stanley Robertson, Peter F. Hamilton og den altfor tidlig avdøde Iain M Banks, med en form for sosialdemokratisk utopi som gjennomgangstema i de tykke handlingsmettede eposene sine, ofte omtalt som Culture-bøkene.

Så må ikke J. G. Ballard glemmes, hans evne til å mane frem stemninger og landskap står fortsatt for meg som noe av det ypperste sjangeren kan by på. Puh, det er mange flere, og de beste briljerer med nøye konstruerte, troverdige verdener og til dels dype innsikter i menneskelige egenskaper og følelser.

Aliens_logo.png

Forfatteren har av og til prøvd seg som illustratør. Tegneserien Aliens lå i sin tid ute på forumet Nettserier.no.
>> Se Aliens-stripene her